Uke 30

For en trist, fin og ufattelig uke som nå straks er over. 

Å komme tilbake på jobb, være en del av hverdagen... Det har vært utfordrende, vanskelig og godt på samme tid. 

Rosetoget på mandag var helt fantastisk. Er så flott å se at mange engasjerer seg og viser sin omtanke. Nå er hele Oslo fylt av blomster. 

På onsdag lagde jeg en sak om internasjonale medier i Norge. Jeg snakket med utenrikskorrespondenter fra alle verdens hjørner for å høre hvorfor de har blitt i Norge så lenge. Det alle fortalte meg var at "dette berører oss alle". 

:Fullt av internasjonal presse. Her N24, RTL og en spansk tvkanal

: Carsten Lueb jobber for RLT og har vært i Norge siden lørdag. 

En produsent jeg snakket med fra CNN har tidligere dekket 9/11, Afghanistan og Irak. Han kunne ikke uttrykke hvor annerledes det var i Norge. Han stod hver dag ved Oslo domkirke og skuet utover blomsterhavet som vokser og vokser. Ser tårer, klemmer og mennesker med tusen spørsmål. Han fortalte at hele crewet hadde vondt av alt. 

: Clayton Nigel fra CNN. Han har hatt flere 24-timers vakter for å rapportere om alle sider ved terrorangrepene. Han var rørt. 

Jeg møtte også en korrenspodent fra Kinas største mediehus, CCTV (12 tv-kanaler!). De hadde reist til Norge så fort de kunne da meldingene kom om bomben og skytingen på Utøya. Da jeg møtte ham, hadde han en blomsterbukett og et lys i hånda som han ville legge ned utenfor Domkirken. Han følte at ikke bare Norge, men hele verden ble mer samlet. 

: Daniel He fra CCTV. Han sa noe veldig fint: - Det bringer ikke bare Norge sammen, men hele verden. 

Rosene i hele byen sier mer enn tusen ord. 

Jobben. Må bruke annen inngang p.ga sperringen. 

22.07.11. Datoen som aldri vil bli glemt. 

Må bare si at det skjer urovekkende ting samtidig som vi i Norge er stolte over måten vi har håndtert krisen.

I Europa er det fler høyreektreme politikere som uttrykker at gjerningsmannen har gode ideer. Dette kan bli starten på et alvorlig oppgjør mot fremmefrykt og islamfobi. Norge er et mangfoldig land, noe som vi bør være stolte av! Det er i hvert fall jeg. 

Alle foto: Oda Marie Midbøe

22.07.11

Vantro. Ufattelig. Forferdelig. Umenneskelig.

Jeg har aldri opplevd en slik frykt som jeg opplevde i går. Det var en normal fredag, jeg satt og jobbet, da det plutselig eksploderte, det føltes veldig, veldig nærme. Flammehav, røyk.

Vinduene rundt oss knuste, bygningen ristet. I panikk løp alle mot døra. Løp for livet ned de ni etasjene. Det kom folk fra alle dører i etasjene, alle med det samme uttrykket. Et uttrykk av frykt.

Synet som møtte oss ute, var grusomt. Glass, papir, blod. Mennesker i sjokk. Mennesker i vantro.

Da vi bestemte oss for å flytte oss lenger unna, i frykt for flere eksplosjoner, ble frykten og redselen større og større for hvert skritt jeg tok. Jeg følte meg ikke trygg noen steder, i byen jeg er så glad i. Vinduene på Glassmagasinet var forsvunnet, til og med vinduene nærme jernbanetorget var borte.

Absurd var det å se alle turistene som vandret fredfullt opp mot Karl Johansgate, uten å vite hva som nettopp hadde skjedd.

I panikk fikk jeg det for meg at ingen steder var trygge. Derfor løp jeg som en galning til Oslo S, men tok omvei mot Operaen. Frykt for at en bombe også ville rammet stasjonen.

På bussen hjem klarte jeg ikke stoppe å gråte. En dame på siden ga meg et lommetørkle og spurte om hva som plaget meg. Da fortalte jeg om det som hadde skjedd. Flere og flere rundt meg begynte å få telefoner fra sine kjære etterhvert. Da ble et gjort kjent at det hadde vært et bombeangrep på Regjeringsbygningen.

Godt plassert hjemme kom twittermeldingene om skyting på Utøya.
Nå er det bekreftet at minst 84 unge mennesker har blitt drept.

Jeg håper alle bruker de neste dagene på å støtte hverandre, gi omsorg og medfølelse til de rundt sg. Alle våre tanker og kjærlighet går til offrene, skadede og pårørende.

22.07.11. Denne datoen vil vi aldri glemme.