22.07.11

Vantro. Ufattelig. Forferdelig. Umenneskelig.

Jeg har aldri opplevd en slik frykt som jeg opplevde i går. Det var en normal fredag, jeg satt og jobbet, da det plutselig eksploderte, det føltes veldig, veldig nærme. Flammehav, røyk.

Vinduene rundt oss knuste, bygningen ristet. I panikk løp alle mot døra. Løp for livet ned de ni etasjene. Det kom folk fra alle dører i etasjene, alle med det samme uttrykket. Et uttrykk av frykt.

Synet som møtte oss ute, var grusomt. Glass, papir, blod. Mennesker i sjokk. Mennesker i vantro.

Da vi bestemte oss for å flytte oss lenger unna, i frykt for flere eksplosjoner, ble frykten og redselen større og større for hvert skritt jeg tok. Jeg følte meg ikke trygg noen steder, i byen jeg er så glad i. Vinduene på Glassmagasinet var forsvunnet, til og med vinduene nærme jernbanetorget var borte.

Absurd var det å se alle turistene som vandret fredfullt opp mot Karl Johansgate, uten å vite hva som nettopp hadde skjedd.

I panikk fikk jeg det for meg at ingen steder var trygge. Derfor løp jeg som en galning til Oslo S, men tok omvei mot Operaen. Frykt for at en bombe også ville rammet stasjonen.

På bussen hjem klarte jeg ikke stoppe å gråte. En dame på siden ga meg et lommetørkle og spurte om hva som plaget meg. Da fortalte jeg om det som hadde skjedd. Flere og flere rundt meg begynte å få telefoner fra sine kjære etterhvert. Da ble et gjort kjent at det hadde vært et bombeangrep på Regjeringsbygningen.

Godt plassert hjemme kom twittermeldingene om skyting på Utøya.
Nå er det bekreftet at minst 84 unge mennesker har blitt drept.

Jeg håper alle bruker de neste dagene på å støtte hverandre, gi omsorg og medfølelse til de rundt sg. Alle våre tanker og kjærlighet går til offrene, skadede og pårørende.

22.07.11. Denne datoen vil vi aldri glemme.